Ingvilds fortelling: 

Ble kvitt fordommer og presset grenser 

​

I klassen vår har vi brukt mye tid på å samle inn penger til barnehjemmet Botshabelo i Sør-Afrika. Av og til har det virket meningsløst, for vi så aldri hvor pengene ble av.  Derfor var det å reise til landsbyen for å se, snakke med og jobbe sammen med menneskene der, en veldig viktig erfaring. Vi kom til Botshabelo søndag ettermiddag, og vi ble der til fredag morgen. På den tiden utførte vi mange aktiviteter, slik som å rengjøre graver, jobbe i hagen, hjelpe til på kjøkkenet, lage piñatas og danse med barna. 

Jeg hadde en del forventninger til hvordan det kom til å bli, men da vi kom dit, måtte jeg endre oppfatning, for ingen av mine antakelser passet på det vi opplevde. Det som umiddelbart slo meg, var at jeg hadde en oppfatning av “oss” og “dem”, og at fattigdom, overgrep og det å bli forlatt av foreldrene ville gjøre at disse barna var totalt forskjellige fra barna hjemme. Dette er en myte som ofte er skapt av veldedige organisasjoner, og stereotypier av typen “det hjelpeløse Afrika” og behovet for “den hvite frelseren” lever. Da jeg reiste til landsbyen for å oppleve det på kroppen, endret det totalt mitt syn på hele situasjonen. Turen gjorde at jeg ble kvitt mange fordommer angående rase og fattigdom, og jeg ble mye mer følelsesmessig involvert i denne delen av skolearbeidet vårt.

Vi tilbrakte mye tid sammen med barna, og de minste ville gjerne være sammen med oss utenom måltidene. Utfra hva jeg hadde hørt fra folk som hadde besøkt stedet tidligere, hadde jeg ventet at barna ville være åpnere om bakgrunnen sin, men de var mer interesserte i å sammenligne Norge med Sør-Afrika. Men den første dagen var det en jente som heter Kaitlin som fortalte meg om moren sin, Selena. Kaitlin var sikker på at moren skulle komme og hente henne fra barnehjemmet, men da jeg spurte Marion, grunnleggeren av Botshabelo, sa hun at det var et fåfengt håp barnet klamret seg til. Dette gikk veldig inn på meg, for på en måte forsto jeg hvorfor Kaitlin holdt fast ved ideen om at moren skulle komme tilbake. Hvis ikke, måtte hun jo begynne å lure på om moren hadde forlatt henne fordi det var noe galt med henne, eller at moren ikke elsket henne.

Marion gav meg også noen perspektiver på hvor heldig jeg er som bor i et rikt land med en trygg seng, en familie som er glad i meg, gratis utdannelse, gratis helsestell, et trygt miljø og at jeg alltid vet når jeg får neste måltid. Man ser ikke alltid viktigheten av disse tingene før man møter noen som mangler alt. Marion understreket også at barna i landsbyen mest sannsynlig er gladere enn meg, uansett hvor mye motgang de møter. I Norge tar jeg så mye for gitt, og jeg ser ikke hvor fantastisk det er bare å kunne våkne i live hver morgen.

Noe av det kanskje mest uventede jeg opplevde etter at jeg kom hjem, var at jeg fullstendig mistet motivasjonen. Jeg hadde ventet at jeg skulle komme hjem full av energi og takle de neste ukene oppløftet av den gode stemningen etter turen. I stedet opplevde jeg at alt jeg gjorde, både på skolen og i fritida, virket totalt meningsløst og uviktig. Å være i Botshabelo kjentes godt fordi det betydde noe for barna at jeg snakket med dem, ga dem en klem, plantet et tre eller reingjorde bassenget. I Botshabelo kunne jeg trøste et barn, og det betydde noe der og da. Hjemme i Norge har jeg 3 til 10 års utdannelse foran meg før jeg kan få en jobb som kanskje, bare kanskje, har betydning for andre mennesker. Samtidig er det tusenvis av mennesker på min alder som gjør det samme som meg, og mange gjør det enda bedre. Denne turen har fått meg til å innse at jeg kanskje passer til en jobb i en hjelpeorganisasjon slik at jeg kan føle at det jeg gjør, har betydning.

Jeg modnet veldig på turen til Botshabelo, og jeg oppdaget også at det var mange ting jeg kunne som jeg ikke hadde trodd jeg kunne. Jeg presset grensene mine, både fysisk og mentalt, ved å jobbe hardt med de ulike oppgavene, og jeg var sosial på grensen til hva jeg trodde jeg orket. Av og til var det vanskelig å kommunisere med barna fordi vi er vant til så forskjellige ting, men vi klarte å overvinne det ved å gjøre enkle ting som klappeleker, gjennom fysisk kontakt som hårfletting eller ri på griseryggen. Alt i alt var det en god erfaring som jeg aldri ville vært foruten.