26.06.2017

Thomas Hovstad har vært aktiv støttespiller for Botshabelo siden prosjektet startet i 2003. Han er lege, og i 2006 praktiserte han i tre måneder i Botshabelo. Han var lege for barna på barnehjemmet, men like mye for landsbyens andre beboere. Her kan du lese om noe av det som møtte ham: 
 

Virkeligheten rundt meg er ikke til å forstå.
Og så er den der vegg i vegg.
 
Jeg våkner tidlig. Senga er hard. Bedre å stå opp, for dagen venter.  Grøten jeg spiser, blir piffet opp med smørøye og sukker som jeg har gjemt på rommet mitt, slik at ikke barna skal bli fristet. De får bare grøt. Jeg er privilegert.
 
Første oppdrag er å skifte bandasje på den lille fireåringen med brannskader over hele skulder og arm. Hun kommer sammen med mor. Hun smiler ikke. Nå er det tredje uka vi holder på, annen hver dag. Sakte, men sikkert heles sårene. Vi har unngått infeksjon. Jeg elsker denne lille. Hvorfor smiler du ikke?
Åpent ildsted inne i det trange, lille skuret hvor familien bor like ved Botshabelo er farlig for små barn. Brannskader er vanlig.
 
Mor smiler heller ikke. Hun har 13 barn. Mange bor fortsatt hos henne og mannen, pastoren og anleggsarbeideren. En av døtrene, 15 år gammel, har nettopp fått påvist HIV/aids. Det er han som har smittet henne. Hver morgen mellom klokka 4 og 6 er mor ute og sanker ved til dagens bål, nødvendig både for varme, og for at matlaging til de mange skal kunne utføres. Det er da overgrepet skjer. Han voldtar datteren sin. Det er lenge siden mor har smilt.
 
Anna, datteren til gartneren, har 2 små gutter, 2 og 4 år. Nå har hun hostet i månedsvis.  Flere ganger i uka har menigheten kommet og bedt for henne. De venter på at Gud skal hjelpe henne. Seline og de bedende har ventet forgjeves. Nå er hun så dårlig at hun ikke kan stå oppreist. Vi kjører henne til Heekport helsestasjon. Hun har ikke lenger krefter til å protestere. Der venter en streng, svart sykepleier. Hun er sint på oss fordi vi forsøker å forsere køen av ventende. Men vi kan ikke vente. Anna har blodtrykk 60/30. Hun kaster opp. Sykebil tar henne de 60 kilometerne til nærmeste sykehus i Krugersdorp. Der får hun et drypp,  1 liter væske inn i blodåren gjennom en blodåre. 
Neste morgen kommer hun sjanglende på egne bein over plassen, hjem til skuret sitt. Hele natten har hun ligget ute på en benk og ventet på transport hjem. Hun ble skrevet ut samme ettermiddag som hun kom på sykehuset. 
Jeg kjører henne tilbake til sykehuset. Jeg sitter sammen med Anna og venter. Vi får snakke med vakthavende. Det er så mange som Anna.
- De dør likevel, sier han. 
Vi nekter å forlate avdelingen før min nye venn er overbevist om at han kan hjelpe oss.  Han går de 200 meterne til en annen avdeling hvor de har tuberkulose-medisin, og henter medisin til Anna. Det er påske. Vi skulle egentlig ha ventet 5 dager til de åpnet helsestasjonen i Heekport igjen, og fått medisin der. Anna kan ikke vente. Hun har tuberkulose og aids. Hun trenger tuberkulose-behandling i 2-3 uker før de kan starte aids-behandling.
Vi får med medisin, og Marion og Con går nå hver dag til henne og ser at hun tar medisinen som hun skal. Hun overlever. Hun får også staret med aids-medisin. Guttene får beholde sin mor.
 
Ved avkjørselen inn til Botshabelo campus stopper vi ved Bundi, en sjappe hvor de selger billig alkohol. Klokka er bare 3 på ettermiddagen, men mor til Mary og brødrene er allerede fulle. Hun slåss med en mann. Han tar kvelertak på henne. De raver og banner. Jeg sitter i bilen og ser på. Kan ikke gjøre så mye. Dette skjer daglig. Alkoholismen er så stygg og ødeleggende for de fattige i Sør Afrika. 
 
Om kvelden får jeg besøk av en ung jente med sin lillebror. Han har astma. Kan nesten ikke puste. Røyken fra vedfyring på åpen ild i skuret, samt propangassen de av og til bruker til matlaging, er svært farlig for ham. Nå har han fått et alvorlig anfall. Jeg ringer sykebil. Han blir kjørt til sykehuset. Jenta gråter. Hun er redd for å miste lillebror.
 
Slik går dagene. Det er tøffe tak, særlig psykisk for meg, både psykisk og fysisk for de fastboende  i og rundt Botshabelo.