Allerede på 80-tallet, under apartheidregimet, etablerte familien Cloete et tilfluktssted for svarte kvinner og barn i hjemmet sitt i en av de hvite bydelene i Johannesburg. På denne tiden var dette både svært farlig og vanskelig. Derfor solgte familien i 1988 alt de eide og kjøpte den 40 mål store eiendommen der de etablerte barnehjemmet og landsbyen slik vi i koret kjenner det. I dag består Botshabelo av barnehjem, landsby og skole.

 

Da Sangkoret Lyderhorn besøkte Botshabelo første gang i påsken 2003, var det særlig to ting som bidro til at koret valgte nettopp Botshabelo som vårt varige solidaritetsprosjekt: Den uforbeholdne omsorgen for barna, og det ukuelige pågangsmotet som preget familien Cloete. Marion, som den høyenergiske primus motor med full oversikt og ledig armkrok for alle, og Con som den kreative organisator med løsninger for nær sagt alle utfordringer som køet seg opp for barnehjemsprosjektet deres.

 

Marion, en meget dedikert anti-apartheidforkjemper og filantrop, var fast bestemt på å etablere et trygt hjem for ofrene etter fattigdom og vanstyre.
I kjølvannet av fattigdomsproblematikk og med hiv/aids som hadde rammet den svarte delen av Sør-Afrika sterkt, var det mange foreldreløse eller grovt forsømte barn som sårt trengte en tryggere tilværelse.
 

Under apartheidregimet var Marions drøm ikke mulig å realisere. Con drev sin egen virksomhet med godt utkomme, og familien Cloete hadde en tilværelse der trygg inntekt og materielle goder ikke var noe problem. Hus og forretning ble også grunnlag for å kunne realisere barnehjemmet Botshabelo da apartheid falt, men familien Cloete måtte da velge en total omveltning for egne liv. For Marion var det ingen alternativer, men for Con ville det innebære å si fra seg et livsverk som etablert forretningsdrivende med privilegert levestandard, til et liv med usikre økonomiske utsikter og total forpliktelse til Marions dedikerte livsoppgave. Det står stor respekt av valget som ble tatt, også i dag når nye generasjoner Cloete har egnet seg til Botshabelo som trygg havn for dem som trenger det mest.

 

Vi er mange som regner Con som en personlig venn, og det har sin forklaring i hans varme og åpenhjertige væremåte. Det har vært diskusjoner i lune sørafrikanske kvelder om ideer til utbedringer av bygninger og anlegg, yrkes-opplæring for ungdommer i Botshabelo, eller nye måter å skaffe inntekter på. Og det har vært samling en tidlig forsommerkveld rundt et strandbål på Herdla med planlegging av skolebesøk, og åpent hus hos kormedlemmer med Marion og Con som midtpunkt. 

 

Så har det vært like «typisk Con» når minnet om tåteflasken til Thembi dukker fram; det var forsommeren 2009, Marion og Con var på besøk i Bergen med nesten voksne Shony og baby Thembi. Marion og Con hadde lagt seg med baby Thembi så han skulle føle trygghet og nærvær, mens vi øvrige gjester satt og pratet lavmælt ut over de sene kveldstimer. Så går døren til sovekammeret opp, og en søvnig Con etterlyser kokemuligheter for baby Thembis tåteflaske - en kjent nattlig rutine for småbarnsforeldre, og en helt ordinær nattlig rutine for «bestefar» Con. Flere av oss som satt der var yngre enn Con, men de fleste av oss regnet oss nok ferdige med den slags rutiner - så ikke Con; for ham var dette én av flere ingredienser i en livslang dedikert forpliktelse.

 

Vi ærer Con for hans livsvalg og varme hjerte, og vet at hans minne vil lyse i våre hjerter.